Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716) er kjent som en av de store tyske tenkerne som bidro mye innen filosofi, matematikk og historie. I filosofien beriket Leibniz rasjonalisme med ideer som var både komplekse og modne. I motsetning til tidligere rasjonalister skisserte Leibniz et mer omfattende syn hvor Gud valgte dette universet som det beste av alle mulige verdener. Denne perfekte verdenen kjennetegnes av et uendelig antall enkle substanser, «monader», som ikke er romlige eller tidsmessige enheter. Hver monade er som et speil som gjenspeiler hele universet fra sitt eget synspunkt. Noen av Leibnizs viktigste argumenter i verkene Monadology og Theodicy: 1) Et kosmologisk argument som Leibniz bruker for å hevde at Gud finnes. Leibniz sier at alt som finnes har en god grunn for at det er slik og ikke annerledes. For å unngå en uendelig tilbakeføring av slike tilfeldigheter må det finnes en siste grunn eller substans for all denne mangfoldigheten, og det er det vi kaller Gud. 2) Et argument for verdens fullkommenhet. Gud er allmektig, allvitende, god og den frie skaperen av verden. Anta at verden kunne vært bedre. Hvis denne verden ikke er den beste av alle mulige verdener, var ikke Gud mektig nok til å skape en bedre verden, eller Gud manglet kunnskap, eller Gud ønsket ikke at denne verden skulle være den beste. Noen av disse påstandene strider mot hva Gud er. 3) Ondskapens problem. Kritikere av Leibniz peker på at mengden smerte i denne verden ikke rettferdiggjør troen på at Gud har skapt den beste av alle mulige verdener. Leibniz sier at lidelse kan være godt fordi det er en del av Guds uendelige godhet. Ondskap er etter hans syn et resultat av vår begrensede fornuft som ikke forstår Guds sanne skapende hensikter. Vi kaller ting onde når vi ser dem isolert, men de kan være gode i forhold til andre hendelser og prosesser. Dessuten mener Leibniz at menneskelig lykke på jorden ikke kan være den eneste målestokken for hvor god en verden er.
