Søren Kierkegaard (1813–1855) var en dansk filosof, teolog, litteraturkritiker og poet. Verkene hans hadde stor innflytelse på filosofi, teologi, litteratur og psykologi i det 20. århundre. Kierkegaard regnes også som den første eksistensialistiske filosofen, og han mente at hvert enkelt menneske (ikke religion eller samfunn) alene er ansvarlig for å gi livet mening.
Om tro:
Kierkegaard understreket at å ha tro samtidig innebærer å ha tvil. Med andre ord: for virkelig å tro på Gud må man innse at ens tro på Gud kan være tvilsom. En som tror på Gud uten tvil er ikke ekte religiøs, men snarere godtroende, fordi tro ikke har noe virkelig innhold uten personlig forpliktelse og begrunnelse for sine overbevisninger. I denne sammenheng legger Kierkegaard vekt på selvet og på selvrefleksjon.
Om angst:
Kierkegaard var den første som brukte begrepet «angst» om en intens følelse av uro og ubestemt frykt. «Angst» betyr «engstelse» på dansk, og dette begrepet dukket senere opp i eksistensialistiske verker av Heidegger, Nietzsche og Sartre. Angst har særlig en betydning knyttet til frihet til å velge, som er todelt. På den ene siden er angst en forutsetning for synd. Kierkegaard gir eksempelet med Adam, som måtte velge om han skulle spise en forbudt frukt eller ikke. Han var fri til å velge, men han spiste frukten og begikk en synd. På den andre siden gjør angst oss oppmerksomme på våre valg og vårt personlige ansvar. En opplevelse av angst fører oss dermed til refleksjon over vår identitet og vårt potensial.
