Martin Heidegger (1889–1976) var en tysk filosof. Hans mest kjente bok, Væren og tid, fikk stor betydning for utviklingen av moderne europeisk filosofi.
Om meningen med livet:
Ifølge Heidegger har spørsmålet om metafysikk og væren gått tapt, fordi vi ikke kan vite noe sikkert om metafysiske ting. Derfor vil Heidegger heller undersøke et metafysisk spørsmål som ikke påstår at noe bestemt finnes. Vitenskapen handler om ting som finnes, men ikke om «ingenting». For å unngå å snakke om bestemte ting, stiller Heidegger spørsmålet: «Hva med dette ingenting?»
Vanligvis tenker vi at «ingenting» betyr at alle ting blir nektet eller tatt bort. Men for Heidegger er «ingenting» noe som finnes innenfor helheten av alle ting. For å få tilgang til ingenting må vi befinne oss «midt i det å være blant ting som helhet». At alle ting som helhet blir synlige for oss, skjer i bestemte stemninger, som kjedsomhet og kjærlighet. For eksempel er ekte kjedsomhet når alt er kjedelig. På samme måte er kjærlighet når du er forelsket i et menneske, og hele verden lyser opp. Både kjedsomhet og kjærlighet viser oss helheten av alle ting og stiller oss ansikt til ansikt med ingenting. En dag kan framtiden bli utrygg, og en frykt for alt kan komme over oss. Da vender alle ting, som vi ellers er likegyldige til, seg mot oss. I en slik situasjon står angsten foran åpenhet. Den viser oss helheten av alle ting gjennom en nektelse. Den viser oss ingenting.
Tingene synker på en måte sammen som helhet på grunn av at «ingenting» skyver tingene bort fra seg. Men ingenting kan ikke skilles fra tingene; det blir heller synlig i og gjennom ting. Ingenting bare nekter ikke, det «tilintetgjør» også seg selv. Ingenting viser at det finnes noe, og ikke bare ingenting. Ingenting «ingentinggjør». Med andre ord: Det som er spesielt med dette «tilintetgjørende», er at «det for første gang stiller Dasein (mennesket) overfor tingene slik de er». I motsetning til logikken er ingenting selve kilden til negasjon, fordi «ikke» kommer ut av dette tilintetgjørende ved ingenting. Denne prosessen er ikke noe som skjer langt borte. Den er en del av livet. Vi er alltid med i denne negativiteten. For eksempel: Hvis noen viser meg en penn, er det en forbindelse mellom denne pennen og meg. På den andre siden av pennen er det ingenting for meg – men noe for den som holder den. Det at ingenting tilintetgjør, blir også synlig i muligheter som ikke blir virkelighet, når det å virkeliggjøre én mulighet stenger en annen. Med andre ord: Noen muligheter blir bare synlige fordi vi sperrer for andre.
Det som «ingenting» gjør i det å være til, er skjult for oss. Vi er alltid på vei foran oss selv, inn i framtiden. Fordi vi er begrensede og dødelige, blir meningen med livet vårt bestemt av denne tilintetgjørende aktiviteten. Når vi velger mellom ulike måter å leve på, går vi samtidig mot døden, der alle muligheter tar slutt. Denne bevegelsen betyr at vi blir holdt ut mot ingenting – vi planlegger framtidige muligheter, og faller så tilbake blant tingene igjen. Derfor spiller døden en avgjørende rolle for å gjøre valgene våre meningsfulle og for hvordan tiden oppleves for oss. Hvis vi var udødelige, ville livet vårt være helt uten mening. Uten dødelighet gir ikke valgene våre noen mening, fordi alle muligheter alltid ville stå åpne. Ingenting ville være spesielt viktig, fordi alt var synlig og ingenting skjult. Frihet og selvstendighet hos et udødelig vesen ville ikke komme fram, fordi det ikke fantes egentlige muligheter til å handle. Hvis denne tilintetgjøringen gjennom ingenting ikke skjer, finnes det heller ingen forbindelse til hvordan det å være til utfolder seg. Da finnes det ikke væren som sådan, og dermed heller ingen frihet som springer ut av væren. Derfor viser beskrivelsen av menneskeliv også noe normativt, altså hvordan vi bør leve. «Vær deg selv» betyr å leve ditt eget liv og ta egne valg. Fordi din dødelighet allerede nå er en del av deg, må du være ansvarlig – det vil si, du må selv ta avgjørelser for ditt eget liv.
